Indre alv – et levende finsk eventyr

INDRE ALV – ET LEVENDE FINSK EVENTYR

ÅPNINGSDEL

Det var en gang en alv i gul kjole. Helt fra begynnelsen var hun annerledes. Mens alle de andre rødkledde alvene hadde det travelt med å gjøre det de skulle, vandret hun gjennom skogen, ned til Lapplands lengste elv. Der tok hun fram koppen sin som var laget av bjørkebark, og dyppet den i det ville og mektige vannet, og hun bar den forsiktig gjennom de skjulte skogsstiene, dypt inn blant trærne, inntil hun kom til de eldgamle steinene, Seita-steinene. Så la hun fra seg Lippo-koppen og tente et bål, og tok et magisk ildpulver ut av lommen sin og kastet det på bålet slik at det lagde høye flammer. Så tok hun vannet fra Lippo-koppen og heiv det over de eldgamle steinene. Da var det at noe besynderlig skjedde: steinene åpnet seg og begynte å fortelle henne alt om eldgammel visdom.

Det var nemlig fra Seita-steinen at hun hadde lært så mye. Den fortalte henne om dyre- og planteliv, for eksempel som Pakuri som vokser på trær og som en kan koke te på for å gi et sunt og lykkelig liv. Den fortalte henne om å gi trærne en klem for å la eldgammel makt spre seg gjennom henne og gi henne styrke. Den fortalte henne om Maahinen; de er underjordiske skapninger som vil at du skal være glad i skogen, men hvis du oppfører deg dårlig, vil de forstyrres med de følsomme ørene sine og komme opp til overflaten og ikke være det minste fornøyd med deg. Den fortalte om dyrene, som Poro – reinsdyret – hvordan de gir mat til folk og at de derfor blir behandlet med respekt. Den fortalte om endeløse mørke vintre og helt hvite netter. Om Revontulet – nordlyset – de skinnene gardinene av lys som beveger seg over himmelsen, den fortalte om Kaamos – polarnatten – de lange, grå, endeløse dagene… Når steinen lukket seg igjen, ville hun gå tilbake til elva og se på den mektige flyten den foretok videre, og så ville hun gå og besøke favorittpersonen sin. Det var stedet der hun tilbragte så mye tid, hos bestemoren sin, Ämmi.

Og Ämmi var den mest fantastiske av alle alver! Hun kledde seg i oransje og var 308 år gammel. Ämmi hadde en stor stokk med mange edelsteiner, og helt på toppen var det et stykke krystall, som hun kalte sitt tredje øye. Hun fortalte til alven med gul kjole at alle har et tredje øye, hvis de bare kan lære hvordan de skal bruke det. Da forsto alven i gul kjole at det dreide seg om å se ting som egentlig ikke kan sees, og høre ting som egentlig ikke kan høres. Som et usynlig nyhetsbud som vil ankomme før gjestene dukker opp. Hvordan den kan forutsi at kaffen må lages og maten settes på bordet. Og hvordan gjestene fra fjerne steder har helt andre vibrasjoner enn folk fra Lappland.

Og hun fortalte om kraften av jord og luft, vann og ild, og hvordan pengenes kraft som ellers i verden bare hvileløst flytter fra sted til sted, og alltid er på søken etter noe… Og hennes Ämmi ga henne trolldom for å hjelpe henne å sove om natten, en trolldom for å holde henne frisk, og trolldom for å beskytte henne døgnet rundt. Hun følte seg bestanding trygg på sofaen i huset til Ämmi. Og når hennes Ämmi hadde det fryktelig travelt med å strikke digre hauger med ullsokker som hun la i en haug i hjørnet, ville hun gå til onkelen sin, Sailor-Smith Alv.

Han var den høyeste av alle alvene, men sånn en snill person! På rommet sitt hadde han en gammel koffert, den hadde han reist med verden rundt, og det var etiketter fra alle de store byene på den. Han ville fortelle henne om de syv kontinenter og merkelige mennesker og alt det rare du kan finne der. Han fortalte henne om alle dyrene i Lappland, og om at han alltid ville komme tilbake fra reisene sine fordi han savnet reinsdyret Poro, den hvite kaninen Jänis, ulven Susi, reven Kettu, Ilves, den store katten og bjørnen Karhu. Store, vennlige skapninger som aldri ble sinte, hvis  øyne alltid glødet  inn i den kalde Lapplandsluften. Og det var han, onkelen hennes, Sailor-Smith Alv, som lagde bjørnestolen hennes inne i skogen, hvor hun kunne sitte og drømme om hva hun skulle bli.

Det var i den bjørnestolen hun satt på 50-årsdagen sin og tenkte over livet sitt. Hun tenkte på hva som hadde vært og hva som ville skje videre. Hun bestemte seg for at det kanskje var på tide å forlate landet sitt og lete etter andre barn. Hun hadde ofte lurt på om hun ville passe inn, hvis andre barn lekte på samme måte, hvis de voksne oppførte seg likedan, hvis de hadde de samme dyrene… Mens hun satt der bestemte hun seg og løp så fort hun kunne gjennom skogen, dro til onkelen sin og spurte om hunne få låne kofferten hans, og han sa «det er klart – så lenge du kommer tilbake og forteller meg om alt det du finner!» Så dro hun til Ämmi, og Ämmi sa «Dette er flotte nyheter!» Jeg skal lage noen reinsdyrsmørbrød til deg, og i ditt tilfelle foreslår jeg at du tar med deg en flaske med frisk luft fra skogen slik at du kan lukte den når du er langt hjemmefra. Antagelig trenger du å ta med deg ildpulver også og Pakuri-te og Lippo-koppen din, og så noen tørkede blåbær. Så må du ikke glemme notatblokk og blyant slik at du kan skrive ned alt det du opplever og fortelle oss når du kommer hjem. Dessuten ‘barnebarnet mitt’, må du huske at ikke alt er lyst, det finnes også skygger,» sa hun. «Hva mener du med det?» spurte alven i gul kjole, «Sola skinner ikke alltid», sa Ämmi, «Du skal passe deg for Avariti, den mørke ånden som vokter oss på den andre siden av elven. Han liker ikke at du er så lykkelig. Og mitt tredje øye forteller meg at han kanskje vil følge etter deg. Vær forsiktig og pass på Avariti!» Så alv i gul kjole lovte at hun skulle gjøre det og forsvant. Ämmi fortsatte å strikke ullsokker og tittet over på haugen som vokste borti hjørnet.

MELLOMDEL

Så gikk alven i gul kjole nedover veien, jumpet opp på ryggen til Jannis, den store hvite kaninen, og der hoppet de fort bortover Lapplands svingete skogsveier, og deretter langs de brede rette veiene i Finland ned til Turku-havnen. Men der de sammen hoppet avgårde i rasende fart la hun ikke merke til Avariti-kråka høyt opp i lufta over dem de han fulgte etter dem hele veien. Da hun hoppet om bord på skipet, og gjemte seg i det mørkeste hjørnet under noen dekk i en kiste, visste hun ikke at Arariti-kråka hadde landet på masten på skipet og seilte med henne over havet til de nådde havnen i London.

Da hun våknet løftet hun lokket på kista der hun lå og hoppet ut, og hun kunne se Londons travle gater fulle med folk som vandret her og der og foretok sine daglige gjøremål. Hun var på utkikk etter et spesielt hus, nemlig slottet, og på siden av onkelens koffert, fant hun det! Det var ordentlig digert med vakter utenfor. Buckingham Palace, stod det. Hun trodde hun ville gå tilbake og lure seg stille inn, men det var en høy mur der og ingen vei gjennom. Da husket hun at Potet Alv hadde gitt henne noen av hans magiske poteter, og hun hadde lagt dem i kofferten. Hun åpnet den, tok dem ut, satte dem på bakken, og raskt hadde de gravd en tunnel for henne som hun kunne krype gjennom. Når hun hadde kommet seg å innsiden så hun en stor gressplen, og helt i midten av den satt en prinsesse på et rosa teppe. Hun så ut som en prinsesse. Alven i gul kjole gikk over gressplenen og prinsessen spurte, «Hvem er du?» og alven svarte «Jeg er fra Lappland, hvem er du?» «Jeg er en prinsesse», sa hun «og jeg kommer til å bli dronning en dag. Hva har du tenkt å bli? «Vel, jeg er en alv «, sa alven i gul kjole,» Jeg er kledd i gult, men forhåpentligvis kommer jeg til å kle meg i oransje senere». Og så begynte de å prate sammen, og prinsessen fortalte henne alt om England og Skottland og Wales og Irland, og alven i gul kjole fortalte henne alt om Lappland. Prinsessen hadde de yndigste porselenskopper, og så lagde alven i gul kjole Pakuri-te for prinsessen som skulle bli dronning. Og prinsessen sa «jeg skulle gjerne komme og besøke det magiske landet ditt», og alven sa «Selvfølgelig, du er hjertelig velkommen, og ta med deg alle vennene dine også!» Så vinket alven farvel med presangen sin, en porselenskopp, i kofferten sin. Hun krabbet gjennom veggen og dro til Kina.

Da hun kom dit fant hun en helt annerledes by, Beijing, med stål- og glasstårn som nådde til himmels og tak dekket av skyer. Hun så et skilt som sa «Heis til Takhage», og der trykket hun på knappen, og klatret raskt høyt opp i skyene med en glassheis som stoppet i 54. etasje. Døren åpnet seg. Hun gikk ut og det var en smågutt der ved siden av en liten dam hvor det vokste tulipaner. Det var et ung kinesisk gutt som stirret på noe han hadde i hånden. Hun gikk over med kofferten sin og spurte «Hva er det?», og han sa «Det er en iPad, selvfølgelig!» Og han fortalte henne hva det var, og forklarte henne at du kan finne ut ting med den og skrive ned ting på den. Da viste hun notisblokken og blyanten sin til ham, og de byttet dem mens de fortalte hverandre historier om sine egne land og familiene sine, og de stedene der de hadde vokst opp. Til slutt sa gutten «Jeg skulle gjerne besøke det magiske landet ditt, de hvite nettene og de endeløse vintrene». Og hun sa «Du er hjertelig velkommen, kom så snart du kan, og ta med alle vennene dine også!». Så vinket hun farvel og dro ned med glassheisen på vei til sitt neste eventyr.

Og slik ble det. Alven i gul kjole besøkte alle de syv kontinentene og til slutt fant hun veien til Japan på den tiden av året da kirsebærblomstene ble glødende rosa, dette kalles Sakurai. Og der, under et tre, så hun noen. Det var en alv! Og plutselig ble hun fullstendig overveldet av en kjempestor hjemlengsel, og hun husket alt og alle. Hun løp over til ham så fort hun bare kunne og ristet ham for å vekke ham opp, og hun sa «Du er en alv!», «Jeg er en vandrer «, sa han. «Ja, men du ser ut som en alv!» Alven i gul kjole insisterte. «Vel, kanskje var jeg det en gang», sa gutten og alven sa «Kom tilbake med meg til hjemlandet mitt, jeg tror jeg skal dra hjem igjen snart», og han spurte hvor det var, og hun fortalte vandreren alt om det, og han spurte om alle reisene hennes. Spenningen og bevisstheten hennes vokste når hun snakket med gutten, og hun innså at mens hun hadde vært borte, hadde hun funnet noe helt spesielt dypt inne i henne. Noe … åpnet seg. Hun hadde funnet sin indre alv.

«Kanskje», sa hun begeistret til sin nye venn, den japanske vandreren som trodde han kunne være en alv, «kanskje, når alle barna med foreldrene sine kommer til hjemlandet mitt at de også kan finne sine indre alver». Slik gikk det til at de sammen seilte over havet fra Japan, til havnen i Vladivostok i Russland. De reiste over sibirske øde veier fulle av is før de kom til Finlands skoger. De reiste nordover langs lange, rette veier til de kom til de krokete landeveiene i Lappland. Og der stod de, hjemlandets gamle.

SISTE DEL

Alle alvene i hjemlandet kom ut for å møte alven i gul kjole og hennes nye venn Akira, vandreren fra Japan som trodde han selv kunne ha vært en alv. De spurte henne hvor hun hadde vært? Hva hadde hun sett? Hvem var den nye vennen hennes? Og hun fortalte dem alt om reisene sine, om alle de tingene hun hadde sett og alle samtalene hun hadde hatt. Og om hvordan det var at når hun snakket til sin nye venn var det noe inni henne som åpnet seg, og hun skjønte at hun hadde funnet noe veldig verdifullt. At det brakte henne tilbake slik at hun kunne dele med alle ideen om at hvis alle kom fra hele verden for å besøke dem, ville alle familiene deres vokse så mye større og at de også kan finne sine indre alver. Til å begynne med var de andre alvene slett ikke sikre på dette … men Ämmi-Alv og onkel Sailor-Smith Alv og Potet Alv og mange andre sa etterpå: «Vi skal gjerne ønske dem velkommen. La oss ønske dem velkommen med åpne armer!». Og så begynte de med rengjøring og forberedelser og klargjøring for de første gjestene sine. Den kvelden før de skulle komme følte alle seg veldig glade og alt så så fint ut.

Så gikk de til sengs. Så – på morgenkvisten fant de én ting de ikke hadde regnet med. De hadde glemt alt om Avariti. Og alven i gul kjole hadde glemt advarselen til Ämmi. Avariti hadde fulgt henne gjennom alle syv kontinenter, og han hadde sett og lyttet når hun snakket med vandreren fra Japan som trodde han selv kunne ha vært en alv. Men Avariti kom ikke til å tillate slik lykke i alvenes hjemland. Den natten kastet han en trolldom som gjorde at ingen kunne komme seg inn eller komme seg ut. Det verste av alt var at han hadde kastet en trolldom over Ämmis tredje øye, så det hadde besvimt og blitt helt ubrukbart.

De kalte straks til et møte i alvenes hemmelige gjemmested. Folk snakket, ingen hadde en anelse om hva de kunne gjøre før Potet Alv hadde en strålende idé og sa til alven i gul kjole: «Hva om jeg sender mine beste poteter til å grave en stor tunnel sånn som den lille som ble gravd i bakken utenfor Buckingham Palace, for da kan alle gjestene våre komme seg gjennom», sa han og fortsatte: «Kanskje Avaritis trolldom bare fungerer over bakken, og ikke i verdenen under!» Så satte han poteter i arbeid og forsikret seg om at de hadde gravd en flott tunnel – og de kunne gå ut og de kunne gå inn, så når gjestene kom kunne de ønskes velkommen gjennom tunellen til alvenes hjemland – til alvenes gjemmested. Og alle var riktig så fornøyd med det.

«Det eneste», sa alven i gul kjole, «er at Ämmis tredje øye fortsatt er ubrukbart.» Hun spurte gjestene om de kunne finne en måte å få det til å gløde igjen. «Men hvordan?», spurte de. «Kanskje», sa hun, «hvis du har lyst til å besøke oss alle sammen, og du går inn i maktskogen vår, vil du se og mest av alt føle ting som vil få det til gløde igjen – akkurat som den indre alven inni meg begynte å gløde». Og så besøkte de hver eneste av alle de mange alvene og de fant saker og ting og så saker og ting! Til slutt gikk de tilbake for å besøke Ämmi med den magiske staven som hadde et tredje øye. Gjestene plasserte små amuletter – som var fylt med glade vibrasjoner – ved foten av den… og den begynte nok en gang å gløde. “Tusen takk”, sa Ämmi. Og alven i gul kjole sa: «Du er alltid velkommen tilbake til landet vårt, når som helst, i enhver av de åtte årstidene våre.

Og når du tar veien hjem, pass deg for kråka Araritis, for han vil alltid overraske deg. Men mest av alt skal du ta vare på din indre alv. Det vil gi lys inn i hjertet ditt og alltid beskytte deg fra skygger». Hun vinket farvel og gjestene dro igjen. Og dypt inni noen av dem berørte en indre alv dem.

©Hullu Poro Oy Ltd